søndag 4. juni 2017

Wow!



Jeg liker å lese romaner jeg ikke har noen forventninger eller kjennskap til. Da kan jeg gå til litteraturen helt nullstilt, og flyte med inn i den verdenen den viser fram.  

Jeg kunne ha smilt til meg selv i speilet på veien ut, men hvorfor skal det alltid være mitt initiativ å smile, tenker jeg. I dag er det speilbildet sin tur. Men speilbildet går raskt forbi, og da gjør jeg det samme. 







I går leste jeg en roman som gjorde meg så oppslukt at jeg nesten forsvant inn i den. Den var ubehagelig og vakker på samme tid, og språket hadde en helt egen klang. 

Varsomt løfter hun hodet igjen, og ansiktet hennes er helt åpent, helt uten hindringer: i fritt fall. Øynene er større enn vanlig: en fornemmelse av at jeg ikke ser inn i dem, men ned i dem, noe dypt og isblått. Det gir meg høydeskrekk. 







Det mest unike var likevel formen. Romanen kan leses bakfra og forfra, og alt gir mening til slutt. Da jeg var ferdig, kjente jeg på frysninger og et stort WOW. Siste side er lest, men jeg bearbeider fortsatt leseopplevelsen i tankene. Det er for meg et tegn på stor litteratur: at den gjør noe med leseren og levere videre i denne. 

Å være fanget i noe som er for lite, eller å være fanget i noe som er for stort: det er kanskje det samme. Akkurat som søvnløsheten fanger like tungt som søvnen. 


Demian Vitanza - Sub Rosa

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Tusen takk for alle kommentarer og hilsninger. Jeg setter stooor pris på hver og en av dem. :)